Jeg ser rundt meg og aner en historie, en lang historie. Går jeg på låven finner jeg jordbruksredskap som forteller om en annen tid. Jeg blir fylt med ydmykhet og respekt for de som har bodd og drevet her før oss og det de har lagt ned av arbeid på dette stedet. De har levd livet sitt her og fylt stedet med gleder og sorger, akkurat som oss. I 2015 er det vår tur til å fylle dagene på Tuft gård. Vi går løs på oppgaven med friskt mot, men må også innrømme at det er med et visst vemod. Samfunnet har vært i en rivende utvikling fra et jordbrukssamfunn til et vanvittig nettverk av veier, jernbane, boligfelt og industrianlegg. For 100 år siden var det nok stort sett bare åkrer, beitedyr, knauser, skau og andre gårdsbruk å se rundt seg på Tuft.

Grunnen til vemodet er tanken på tidligere generasjoner som har lagt sine livsverk i å jobbe opp den svært gode landbruksjorda her, grunnarbeidet de har gjort som vi kan høste av i mange generasjoner framover. Jeg lurer en del på hvor mye arbeid vi kommer til å legge ned her, før vi må innse at slaget er tapt. Jernbaneverket har i flere omganger kommet med forslag om å bygge ned deler av jordene på Tuft til godsterminal og/eller parkeringsplass for tog. Den dagen det eventuelt skjer er jeg redd for at vi må sette kroken på døra her hjemme. Og jeg er stygt redd for at det bare er et spørsmål om tid.

Jeg spør meg selv gang på gang: Hvilken rett har vi til å ødelegge og bygge ned matjord, den aller viktigste ressursen vi har i tillegg til vann? Hva vil våre barnebarn si om oss, den dagen det ikke er særlig med matjord igjen i dette karrige landet?

Gustav Wammen sr. kjøpte Tuft gård i 1926. Tidligere eide han en gård på Gulskauen, men den valgte han å selge for å kjøpe seg en gård lenger ut på landet. Han innså at Drammen by kom til å bygge ned livsgrunnlaget hans på Gulskauen etter hvert som byen ekspanderte. Han kjøpte seg derfor en gård som lå omtrent en dagsreise unna med hest. Han tenkte sikkert at det var langt nok for å få være i fred fra storbyens ekspansjonsbehov. Paradokset er at vi i dag står i den samme situasjonen som Gustav gjorde i sin tid.

For vår del, rent personlig, er det veldig trist og svært krevende å stå overfor disse gjentatte truslene om nedbygging av matjord og ødeleggelser av nærmiljøet. Men det som er aller viktigst, og det vi primært ønsker å formidle, er at dette ikke er «vår sak» eller en «bondesak». Dette er i aller høyeste grad en samfunnssak. Den angår oss alle, og derfor bør vi sammen ta denne kampen for å unngå at disse ødeleggelsene brer seg. Vi håper at våre politikere står samla om et felles standpunkt i alle jordvernsaker og at vi blir mange som mobiliserer på nytt og på nytt, som da vi sto samla ved rundkjøringa på Tuft våren 2012. Det er å ta ansvar for framtidige generasjoner, og det må vi ALDRI gi oss på!

Etter hvert som jeg legger ned arbeid og følelser her, våkner det en betydelig nysgjerrighet i meg. Jeg vil så gjerne vite hvem som har bodd her før meg. Hvem var disse mennene som gikk bak plogen og hesterompa og pløyde opp jorda meter for meter? Og hvem var disse kvinnene som vaska gulv, lagde mat, fødte barn og gikk i fjøset?

Tuft gård 25. 09. 2015, Renathe Wammen